En dag på 1. trinn

Det er utallige ting man må gjøre som lærer som slettes ikke har noe med selve undervisningen å gjøre. Jeg var ferdig med lærerstudiene i fjor og er nå kontaktlærer for 20 flotte individ på 1. trinn, og opplever oppturer og nedturer sammen med dem.

Klokken er 8.30, og det ringer inn. Elevene står som små tinn­soldater på to rekker, i full spenning om hvilken rekke som skal få gå først inn. «Den ytterste rekken får gå først fordi de står med kroppen i riktig retning, har munnen lukket og ser fram på meg.» Klasserommet er allerede ordnet klart til første time med stasjoner, og elevene kommer inn én etter én, stille og rolig. Når alle har funnet plassen sin, får elevene skryt for deres entré inn til klasse­rommet. Jeg forklarer hvorfor dette var bra, og påpeker at samtlige elever hadde gjort nettopp det de fikk beskjed om å gjøre. Man kan tydelig se stjernene i elevenes øyne, og stoltheten som lyser. Vi synger ukens sang av full hals, går igjennom målet for timen og setter i gang med stasjonene. De første timene ser ut til å gå fint for de fleste, og jeg forsøker å støtte dem som tilsynelatende har utfordringer med å løse oppgavene.

«Janne» danner sanggruppe 

Det er tid for friminutt, og noen av jentene i klassen kommer og spør om de kan få øve på en sang i friminuttet, og synge den foran klassen når det er mat. Dette sier jeg ja til, så lenge alle som ønsker får delta. Vi arbeider mye med vennskaps­regler og inkludering i klassen. Elevene går ut, og det er tid for pausen min. Jeg går på lærer­rommet og observerer elevene gjennom vinduet. Der ser jeg «lederen» av sang­­gruppa, «Janne», stenge ute to andre jenter fra klassen. Jeg avbryter pausen og tar en samtale med dem. Det kommer fram at «Janne», som ledet det hele, ikke ønsket at disse jentene skulle være med fordi hun ikke syntes de sang fint. Hun innrømmer det hele og ser ikke ut til å la seg påvirke av samtalen som fulgte. Jeg forteller henne at de andre skal få være med, og at dersom hun er uenig, kan hun selv forlate sanggruppa – noe hun velger å gjøre. Det ringer inn, og elevene har vasket hendene sine og funnet fram matboksen sin. Jentene stiller seg opp, klar til sang i det «Janne» avbryter opptredenen. Nå begynner hun å ta for mye oppmerksomhet, og jeg velger å avvente sangen og tar en prat med henne. Jeg minner henne på hvorfor hun ikke fikk være med, og hvordan det føles når noen sier sårende ting til andre. Hun er tydelig sur på meg og synes ikke at jeg er rettferdig.  Jeg lar jentene starte sangen sin, og nok et avbrudd kommer: «JAMMEN STIIIINE!!! Jeg må få være med! Sang er jo talentet mitt!» Det hele blir oversett, og klassen får oppleve en liten konsert i klasserommet. De fire jentene får applaus og oppmuntrende ord fra hele klassen.

«Tord» knekker koden

Siste time er i gang, og jeg har delt klassen opp i grupper. Så langt har vi tryllet fram ti bokstaver fra Sim Salabim sin magiske hatt, og denne uken er det på tide å repetere disse bokstavene. Jeg er innom gruppene og går gjennom leseleksen til neste dag. Vi øver på å finne bokstavens lyd og å trekke lydene sammen. Jeg vurderer elevene og forsøker å gi konkrete tilbakemeldinger, med tips om hvordan de kan arbeide videre. «Forsøk å synge på lydene, uten å ta pause mellom hver av dem» – og elevene øver seg på dette. Halvveis inn i leksa kommer det fra «Tord»: «Stine! Det står «Ola lo». Det gjør det! Ikke sant?». Wow! Han hadde faktisk klart å lese det. Jeg går gjennom neste setning med ham. «Is i sola» – jepp ... «Tord»  klarte å lese samtlige av ordene på arket. Nå hadde han knekt koden, og han skjønte plutselig hvordan disse merkelige formene kunne danne ord med mening. «Tord» gliste fra øre til øre resten av dagen.
 

Uforutsigbart, spennende og givende 

Eksempelet med «Tord» er grunnen til at jeg har gått fire år på høyskole. «Tord» lærte noe denne dagen som vil ha stor betydning for framtiden hans. Denne dagen var blant de bedre dagene, men det er stadig nye utfordringer hvor jeg må sette inn tiltak sammen med blant annet foreldre og miljøterapeut. Det er alltid utfordringer i et klasserom som vil «stjele» tiden fra andre ting som man føler man burde få gjort. Men så må man ikke glemme å kjenne på de gode øyeblikkene også, som da «Tord» knekte lese­koden, eller da venstre­hendte «Muhammad» skjønte at man alltid skal skrive fra venstre til høyre, og ikke motsatt. Å være kontaktlærer for første trinn er ekstremt krevende, men mest av alt: et uforutsigbart, utrolig spennende og givende eventyr!