Dramastudenter spiller Privattimen av Eugène Ionesco
Vi lever i dag midt i et kaotisk drama om den globale økonomi. Makten er flyttet over til finansfolk som bestemmer mer enn kva som foregår av gatekamper, hungersnød eller demokratiske og politiske beslutninger. Vi overmannes av ord og uttrykk hentet fra ekspertenes faguttrykk som truer oss og gjør oss hjelpeløse. Det absurde, det meningsløse slår mot oss. I vår verden blir vi stadig vitne til drama fra virkeligheten som kunne ha blitt ført i pennen av Ionesco eller Beckett.
I «Privattimen» snakker læreren et språk som ikke er tilgjengelig for eleven. I dialogen bruker ikke læreren ordet for å formidle kunnskap, innsikt eller forståelse, men som kampmiddel og undertrykkelsesmiddel.
Sarah Elise Mork (hushjelpen), Elin Marie Langmo, Birgitte Wågsæther, Kristina Vik Myrvold, Per Øyvind Skjærvold Johansen, Eivind Barklay Stevenson og Siri Anna Engzelius Strøm.
Deler på rollene
Dramalærer og regissør Sigrun Meisingset lar hele seks studenter spille lærer og elev - samtidig. Hver karakter blir spilt av tre personer, og de framfører replikkene slik som Ole, Dole og Doffen i Donald.
– Dette gir oss muligheten til å vise flere sider hos karakterene, sier Meisingset.
Og det fungerer. Vi har fått gleden av å se dramaelevene spille en sekvens av stykket, og vi ble imponerte over samspillet. Etter tre uker med hardt arbeid sitter rytmen, bevegelsene, mimikken, faktene og replikkene som et skudd.
Bevegelse og samspill.
Mer om Eugène Ionesco
Etter 2. verdenskrig voks det fram en kunstnerisk retning med utgangspunkt i det tilsynelatende meningsløse og håpløse i menneskets eksistens. Eugène Ionesco (1909-1994) er en av de mest betydningsfulle dramatikere i etterkrigstidens Frankrike. Sammen med Samuel Beckett (1906-1989) regnes han blant de viktigste representantene for det såkalte ”Théatre absurde».
Den skallete sangerinnen (uroppført 1950) og Den private timen Privattimen (1951) er trolig de mest spilte skuespill av Ionesco. Begge disse stykkene er eksempler på en dramaturgi som kjennetegnes ved at ordene formerer seg i akselererende rytme med en dialog som til slutt går av sporet. I motsetning til en klassisk dramaturgi som setter klare grenser mellom tragedien og komedien, gjør Ionesco det motsatte. Privattimen kalte han «drama comique». Han vil provosere med sitt «anti-teater» og utfordrer konvensjonene. Karakterene har ingen egennavn på rollelisten. De har ingen logisk eller psykologiserende fremstilling. I dette stykket fokuserer han på meningsløse konvensjoner og ujevne maktforhold og viser oss det perverse ved all makt. Han ønsker å avsløre det kunstige ved kunstgrep og vise det tragiske i tilværelsen gjennom overdrivelse og absurd humor. Ionesco setter slik søkelyset på makt, ideologi og språk. Han retter et angrep på totalitære elementer i samfunnet, vist gjennom eksempelvis skolesystem, lærerautoritet, seksualitet og viser oss et bilde på menneskets hjelpeløshet og ensomhet overfor døden. Når språket i tillegg blir brukt som sjokkelementer eller musikalske virkemidler er alt duket for en absurd og humørfylt forestilling der replikkvekslinger og spillestil med utallige rollebytte skjer fortere enn svint.
Velkommen til forestilling! Det blir også forestillinger torsdag og fredag.